| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Gengangere
ført i pennen av Vigdis Ystad
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSENE
Urpremieren i Aurora Turner Hall i Chicago ble ganske kort omtalt i den norskspråklige immigrantavisen Skandinaven, som meldte om stor suksess og skrev at «Udførelsen var for de tre Hovedrollers Vedkommende, Kammerherrinde Alving, hendes Søn og Præsten Manders, vellykket og svarede i det Hele taget til de Forventninger, man forud havde dannet sig»
(Anonym 1882d). Også det finske Hufvudstadsbladet meldte 5. juli 1882 at «Stycket spelades af ett norsk-dansk sällskap och mottogs, säger tidningen Skandinavien [sic], med stort bifall af den talrikt besatta salongen»
(Anonym 1882i).
I Skandinavens omtale en uke senere legges vekten så å si utelukkende på en vurdering av selve dramateksten. Det eneste som knyttes til teateroppførelsen, er følgende bemerkning:
Vi vover at udtale, at Henrik Ibsen maaske aldrig har følt sig saa dybt krænket paa sin Digteræres Vegne, som da Censuren ved de tre Hovedtheatre i Norge, Danmark og Sverige lod ham vide, at «Gjengangere» ikke egnede sig til Opførelse (Anonym 1882e).
Anmeldelsene av den europeiske premieren på Gengangere har naturlig nok et helt annet omfang enn de amerikanske. Den danske forfatter og kritiker Herman Bang var av August Lindberg invitert til å overvære generalprøven i Helsingborg, og skrev om den både i form av en anmeldelse og i sin senere essaysamling Teatret (jf. ovenfor). Bangs anmeldelse kom i ukebladet Vor Tid 26. august 1883. Der legger han særlig vekt på den intense spenning under fremførelsen av stykkets siste scene. Bang roser Lindberg for en «beundringsværdig» tolkning av Osvalds rolle både i sluttscenen og i forestillingen som helhet (Holmberg 1986, 150).
Stykkets skandinaviske urpremiere ble også anmeldt av Peter Nansen i samme nummer av Vor Tid. Han peker på et ypperlig samspill og fremhever August Lindberg og Hedvig Winterhjelms prestasjoner i hovedrollene. Nansen understreker også «at vi har faaet fult [sic] Sandhed, som Digteren har fordret […] det var en ugrundet Mistillid, man havde til Publikum, naar man troede, at det ikke vilde taale ‹Gengangere›»
(sitert etter Holmberg 1986, 152). Skånes Allehanda talte om Lindbergs «rysligt realistiska framställning af Osvald» og «fru Winther-Hjelms storslagna och mäktiga framställning af modern […] djupt uppskakande och skonlöst gripande»
(sitert etter Holmberg 1986, 155). I den norske avisen Aftenposten skrev signaturen F–n. (avisens københavnerkorrespondent, som hadde vært til stede i Helsingborg ved premieren) at Lindberg hadde «lykkedes over Forventning». Teateret med sine over 1200 plasser var fullsatt, «Indtrykket var stærkt, ja tildels gribende og rystende [men] Nydelsen i det hele var yderst anstrengende og lidet hyggelig». Anmelderen kommenterer den ypperlige innstuderingen og ensemblets evne til å «illudere ved Naturlighed». August Lindberg spilte Osvald «sandt og smukt», med gripende virkning, og selv om fru Winterhjelm var en «Naturkraft» mer enn en egentlig skolert skuespiller, slik at hun «stundom falder lidt i, hvad man gjerne kalder tysk Stil», var hun i mange scener storslått. Hennes samspill med Osvald skapte et inntrykk av intens og rik psykologi. Anmelderen slutter med å se premieren som en suksess: Forestillingen høstet stormende applaus, og publikum krevde en rekke fremkallelser etter hver av aktene (F–n. 1883).
En uke etter premieren i Stockholm anmeldte Gustaf af Gejerstam
Lindbergs oppsetning i Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidning 20. september. Han understreket naturtroskapen og den revolusjonerende spillestilen:
Ty hvad här i främsta rummet mer än någonsin gälde, det var att låta skaldens tanke komma till sin rätt […] skulle gifva oss natur, i stället för roler, människor af kött och blod i stället för till att stå och gå på scenen tekniskt dresserade f.d. teaterelever (sitert etter Lagerroth 2005, 106).
Ulla-Britta Lagerroth refererer også andre svenske anmeldelser, skrevet av blant andre Hellen Lindgren og Karl Warburg, og peker på at disse kritikerne så spillestilen som et svensk gjennombrudd for den naturalistiske doktrinen og for en psykologisk fordypet fremstilling (Lagerroth 2005, 106–07). Også Holmberg (1986, 154–60) refererer en rekke svenske anmeldelser av Lindbergs oppsetning.
I Danmark ble Lindbergs turnéforestilling anmeldt av Edvard Brandes i Ude og Hjemme. Han så den heldige oppførelsen som en seier for alvorlig og stor kunst. Tilskuerne ble slått av stykkets «revolutionære Karakter». «Alene de sidste Scener betage pinligt; ellers lytter man med Opmærksomhed til Stykkets alvorlige Protest og morer sig over dets skaanselsløse Vittighed. Kun hvor Osvald er inde, kommer dets tragiske Karakter frem.» Lindbergs fremstilling av Osvald var kjennetegnet av plutselige kraftutbrudd og like plutselige slappelser, «det plutselige élan, som Nerver, Vilje, Temperament fremtvinger». De andre rolleinnehaverne gjorde også gode prestasjoner, og ingen av dem «var til Hinder for den fulde Nydelse af det gribende Drama». Det gode samspillet økte forestillingens kvalitet. Scenografien kritiseres imidlertid for å være urolig og rotet, «med sine flove gothiske Forsiringer og sit halvt elegante og moderne Møblement […] hele Indtrykket af Værelset burde være mørkt ‹uden Livsglæde, fuld af Pligter›. Men det var rigtigt nok, at ‹Verdens Gang› laa paa Fru Alvings Bord»
(E. Brandes 1883).
